Henrik Finne, en kunstner av format

av Kjell von Krogh, Svigersønn

Henrik Finne (1898 – 1992) gikk aldri trett av å fastslå at hans grunnlag som arbeidende kunstner var opplæringen i tegning hos den ’moderate kubisten’ André Lhote i Paris i 1920-årene og samarbeidet med Rolf Nesch som læremester fra 1941 – 1944. Her ervervet han seg den nødvendige grundigheten til det nitide forarbeidet med utallige skisser forut for ethvert bilde. Som mer og mer under Neschs veiledning ble til fargetresnitt. Og han ble heller aldri trett av å understreke betydningen av å kunne tegne, det være seg som maler, grafiker eller billedhugger.

I førkrigsårene arbeidet Henrik Finne i hovedsak med portrettmalerier, som en økonomisk dyd av nødvendighet ifølge ham selv, uten å tjene nok til å kunne leve av det. For å oppnå et tilnærmet eksistensminimum arbeidet han som korrekturleser for Aftenposten.

Imidlertid inntraff det en avgjørende mulighet i hans liv, både som medmenneske og kunstner. Dette skjedde da han i slutten av 1930-årene lot seg hyre på en hvalfangstskute. Resultatet ble en unik kunstnerisk reportasje fra farvannene ved Sydpolen og den industri som skapte slik velstand i Vestfold.

Stanken fra flensingen og arbeidernes slit på og under dekk, i kontrast til redere som Lars Christensen med sin fortjeneste og formue, bidro til Henriks Finnes senere omvendelse fra overklassesønn i Stavanger til overbevist og ”troende” kommunist.

Det var imidlertid møtet og vennskapet med Rolf Nesch som ble det avgjørende vendepunktet i Henrik Finnes utvikling som arbeidende kunstner. Rolf Nesch var tysk statsborger på flukt i Norge fra Hitler og nazismen, og måtte gå i dekning. Han fant arbeids- såvel som hjerterom hos Julie og Henrik Finne i Skøyenveien 25 i Oslo. Her bodde og arbeidet Rolf Nesch fra 1941 inntil Julie og Henrik med datteren Nini måtte flykte til Sverige i 1944. Det var i disse årene Henrik Finne laget alle sine sort-hvitt etsninger og raderinger.

I 1957 flyttet Julie og Henrik Finne fra Oslo til Vrengen sør for Arendal. Her skapte de sammen et levende sted, omkranset av den frodige hagen til Julie. Hit kom kunstnere som Gunnar Reiss Andersen, Inger Hagerup og Paul René Gaugin, og vennene Preben Krag og Adam Egede Nissen og mange andre. Og der datteren Nini, med mann og barn, fikk et rikholdig feriested.

Mye av Henriks Finnes produksjon fra da av henter sine motiver fra Nidelv og skjærgården med Torungen og Ryvingen lengst ut mot havet. Her fikk han noen av sine beste stunder som eldre om bord i sjekta bygget av lokal båtbygger Rise. På sin noe røffe Stavangerske måte uttrykte han det slik: ”Hadde vi ikke fløtta hid, ville vi vært daue forlengst.”

Og det er på denne tiden at han lager sine store utsmykninger, med veggen til Agder Teater i Kristiansand som det mest kjente.

Hvor ble det så i ettertid av Henrik Finne og hans kunst?

Vi kan trygt slå fast at det, i likhet med mange andre kunstnere av hans generasjon, er blitt stille om ham. Dette har denne utstillingen til hensikt å rette på, ved å gjeninnsette ham der han hører hjemme som en kunstner av internasjonalt format.